Mine matskriblerier

I det jeg kikket meg over skulderen i mangel på neste gripetak innen synsvidde, oppdaget jeg mest frisk luft og en tusen meters fallhøyde ned i Øye. Den enkle løsningen å la hodet hvile og bare følge mannen foran viste seg å være noe feilslått. Riktignok er Øye ett fint sted. Men målet var toppen av Slogen, med retur via Patchellhytta.  En ekstra hånd gav med de manglende centimeterene til neste grep. Og jeg slappet ikke av ett sekund til før jeg satt med en kaffekopp i hytteveggen til den godeste Patchell. Akkurat det var en tabbe. Det neste jeg husker er at foten min hilser hardt til en stein før de siste syv kilometerne til bilen.  Jeg trodde tåa brakk. Det var i alle fall godt med blod i skoen kjente jeg. Litt som å vasse i myra med en breiflabb festet til foten med revesaks. Jeg turde i grunnen ikke sjekke nærmere .Og spørsmålet om bæring av meg aldri ble tatt opp til diskusjon.  En mørkblå tå uten negl og en del blodtap senere kan jeg slå fast at enkle løsninger ikke alltid egner

Det var liksom ikke tid eller sted for å ta svømmeknappen. Verken bønn eller lapper ved klagemuren, eller besøket i Al-Asqua, klippemoskeen, forandret det faktum at det var umulig å ta så mye som ett eneste svømmetak.  Mange og tapre forsøk ble det mens vi duppet rundt som noen andres badeender.  Velta rundt. Og lettere uelegant padlet sittende mot land.  Rumpa godt nede i vannet. Veivende og sparkende så en kunne tro vi var drukning nær. Men det er jo umulig! Forsiktig så ikke badet endte på sykehus med saltvann i magen. Og rødsprengte øyne. Noen småhyl når usynlige smårift kom i kontakt med vannet fikk vi bare tåle.  Likheten med da Jesus skal ha gått på vannet kjennes ikke særlig påtakelig. Jeg har inntrykk av at han beveget seg langt mer elegant. I alle fall på tegning. Føler seg heller nærmest som en grønnsak i suppa. Litt for godt kokt og småsvett. Og vet ikke om en har blitt smårar eller dehydrert med feberfantasier i det en tar taubane opp til ett av verdens laveste punkt,

Det er liksom ikke likheten med Lawrence of Arabia eller James Bond som slår meg i det kamelen reiser seg. Snarere Titanic og følelsen av å straks gå til bunns takket være bølgene i kjølvannet av bevegelsen. Selv om både Lawrence og James har besøkt Ait-Ben-Haddou før deg. I alle fall på film. Så jeg klamrer meg fast og lurer litt på hvordan ett koneemne skal verdsettes i kameler. Akkurat det og da gir det ingen mening  Fyren gliser ganske tannløst opp, og jeg tror han forsikrer om at dette skal gå bra. Men nå er jo ikke arabisken min særlig god. Faktisk helt fraværende. Men over den pliktige tekoppen virket dette som en god ide. Nå kjenner jeg at det var litt for mye sukker. Dekket til mot sola og blikk bærer det ganske gyngende avsted mellom sanddynene i alle fall. Ett par byks som sender hjertet på en ut-av-kroppen opplevelse. Og gjentatte forsikringer til meg selv om at en kan stole på beduiner. Med tanke på at jeg ikke behersker språket, og heller ikke er ridedyktig selv på e

At ingenting gror som gresset bak do vet jeg ikke. Bak doen vår var det i grunnen litt nedtråkka. Og noe blåbærlyng.  Men så befant det seg da også ei diger gul plastbøtte gjemt bak klaffen der. Og den måtte tømmes. Helst før det rant over. Og gjerne før skvulpet noe ufriskt på veien gjennom blåbærlyngen. Det var morfars jobb. Og vi ungene fikk hjelpe til. Med digre arbeidshansker og spade var det bare å gyve løs. Grave ett passe stort hull. Alltid på samme stedet. En diger haug av gjødsel. Og der vokste ikke blåbær. Men bringebær. Store, saftige bringebær.  Og etter at hullet var tettet med gammel kompostjord. Bøtta var skylt og satt tilbake. Vi dynket i saltvann og såpe. Da var liksom grobunnen glemt. Og bringebærene smakte himmelsk. Bedre en gress! Og mye bedre belønning for skikkelig skittarbeid i sommerferien. Ha dem i is, og du sikrer sommer på boks! Bringebæris 5oo g bringebær 4 eggeplommer 1 dl sukker 2 dl melk 1 1/2 dl kremfløte 1 dl lys sirup Visp sammen eggeplommer o

Det var rett og slett ett fantastisk sted. Cinque Terre. 5 små byer som klamrer seg til klippene i Liguria. Det er Monterosso, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore. Bare navnene kan jo få deg til å svimle. Gjør de ikke det kan du ta beina fatt på ett av tre nivåer i fjellsiden. Litt ettersom hvor modig eller amorøs du er. Eller kjøre tog. Og for den som anser seg som sprek, sykle. På fjellet. Giro d`Italia sin tolvte etappe går nettopp gjennom lanskapet her. En kjempemulighet til å se seg rundt i høyden med egne øyne framfor billykteøyne. Det kan være en fordel med fint vær. Og sykkelhansker!  Ved godt mot, i shorts og justert sykkel startet jeg sprekt i solskinn. På første bakketopp fikk jeg følge av regnet. På andre bakketopp ble jeg høflig tilbudt regnbuksa til en annen i følge. Jeg takket vel omtrent like høflig nei og forsikret om at så lenge jeg tro pedaler sto det til liv og jeg holdt varmen. Det var akkurat det da. Å trå! Det viser seg at når du tråkker opp en fjells

Flyskrekk er ikke min mest utviklede egenskap. Men det skal sies at da flyvertinnen festet døra med kjetting. Lomma på setet foran datt av. Og flyet noe senere uten forvarsel datt ett par kilometer  rett ned, så kjente jeg nok ett snev av angst og ganske mye redsel. Kort sagt. Piloten kunne godt ha varslet militærlanding litt utenfor det jeg vanligvis forbinder med rutefly. Men så var dette også en militært utdannet russisk pilot i ett Aeroflot fly dettende rett ned på flyplassen i Moskva.  Ganske hele, og med bare noen få kofferter med manglende innhold fikk vi møte våre vertsfamilier. For min del, mor, far og datter. Bestemor var sendt på landet for å gi sengeplass. Russiske myndigheter opererte ikke med gjesterom. Litt mer gass for å sikre nok varmtvann hver gang noen skulle på badet, og bokstavelig talt fyrte opp under varmtvannstanken var nok sikret av myndighetene. Og store mengder smør for å illustrere at her manglet ingenting. Det siste møtt med en rynke på nesa fra bortskjemte

Det var sommer på hytta på Nesodden. Jeg og søsteren min hadde ytret ett ønske om pannekaker til middag. Og pannekaker skulle vi få. Selv om faren min er en alldeles fremdragende kokk, var ikke pannekaker det som sto fremst i panna. Her måtte vi på oppskriftsjakt. Og denne oppskriftsjakta var ikke som andre oppskriftsjakter. Nærmest som en skattejakt vil jeg heller si. Ikke hadde vi kokebok. Langt mindre internett, som vel ikke var funnet opp enda. Ikke en gang telefon var det på hytta. Ville noen ha tak i oss, ringte de til naboen som var fastboende. Den som svarte på samtalen der kom så  springende ut og ropte at vi måtte komme ned å svare. Siden det var både noen meter, en del trær og busker i veien var det slettes ikke sikkert vi hørte noe som helst. Og da var det klatring gjennom hullet i gjerde og den lange veien gjennom blåbærlyng og opp både en og to stentrapper for å sjekke om det var liv på gården. Så kunne vi ta med oss noen kronestykker og låne telefonen for å ringe tilbak

Det virket som en innmari god ide der og da. Det gjør gjerne det. Mellomlanding grytidlig morgen i London på vei fra Harare til Oslo. Herregud, vi var unge og spreke. La oss ta en dag i London! Sparer oss ett par tusen, og London er alltid bra.. Full av liv og masse moro! Hadde det bare ikke vært for at natten hadde blitt tilbragt i et sete lett slumrende, men langt fra i søvne. Etter en rundreise i Zimbabwe som kroppen muligens kjente litt mer av nå enn under selve planlegginga. Klokka sju søndags morgen er ikke akkurat London den sprekeste byen i verden heller viste det seg. Så vi skled i grunnen greit inn sånn sett. Like askegrå i ansiktet som asfalten med andre ord. Rett ned på Spekers Corner lenge før noen hadde rukket å rense strupen. Ropte ut et Nei til Apartheid, og fortsatte med en sløv tur gjennom Hyde Park uten at småfuglene så ut til å ville diskuterer vårt utsagn med så mye som ett lite pip. En pint for å markere seieren på første og beste brune pub sånn rundt åpningstid

På vei til Damaskus og Amman på en noe original øyghoppingsrute var det ganske kjipt å mellomlande i Nicosia, Kyoros. Ikke bare mellomlande heller. Men her skulle en tilbringe dager omgitt av strandløver i knøttsmå speedos og nesten like små sandaler. Kamaki heter det på gresk, son høres ko ko i norske øret. Får deg til å føle deg på toppen sv verden, eller skikkelig irritert. Like populære og omdiskuterte som en gjennomsnittelig parkeringsvakt.  En smule mørk og opptatt av krig og fred og sånn kunne jeg i det minste kikke over grensen mellom gresk og tyrkisk delelinje omgitt av væpna vakter som var mer opptatt av utrigning enn potensielle skurker. Ikke så snakkesalig. Men nå diskuterer jeg sjelden når det er tungt skyts som i våpen og en beret på snei innvolvert.  Eller jeg kunne lete opp arkeologiske og topp bevoktede levninger fra svunnende tid. Deriblandt en steinalderby  fri for gjenboende steinaldermennesker. Overraskende nok, men veldig autentisk, Eller en brønn. En av verdens e

Det heter seg at en drar til seters for å gjøre seg fet. Det skjønner jeg ikke noe av.   På setra  må du jobbe for maten! Og det er ikke en  lettvint 9-16 jobb. På Herdalssetra startet det grytidlig da bjellekua snublet i teltbardunen. Sikkert litt før soloppgangstid. Dumme kua hadde jo ikke satt opp skilt om at dyretråkket gikk rett over teltplassen. Så i det kua kaster seg til side for ikke tryne inn gjennom teltduken og ned i soveposen min kommer hele følget hennes bak, uten å se seg verken til høyre eller venstre. Lang lang rekke med trøtte zombiekuer på tur uten bånd. Hele gjengen snubler seg langt fra elegant over barduner med støttesteg centimeter fra barnehoder, før jeg får trukket ungene etter soveposebunnen ut i forteltet. Utenfor forsøker en å dirigere trafikken gjennom teltbegyggelsen. Men jeg tror ikke kuer liker å trå i gresset eller bli våte på tærene. De liker derimot mat fra fargerike plastposer. Og de er troendes til innbrudd for å få tak i det. Jeg ante faktisk ikke

Innover og innover. Som på hulevandring uten lykt og lys. Kart eller kompass. Men så er det bare en vei også. En uenderlig tunnel i fjellet. Tunnellen blir bare smalere og smalere, dypere og dypere. På det smaleste nærmest tror du at du er i ferd med å gå deg fullstendig fast. Og i mer enn ett øyeblikk aner det meg at jeg er på vei til intet. Eventuelt rett inn til jordens indre etter å ha forlest meg på Jules Verne i ung alder. Al Siq og Snæfellsjökul blandet sammen i hodet som saft og vann, og jeg skjønner jeg har alt for lite drikke i sekken, og muligens er en smule dehydrert. Plutselig slår solen ned i hodet på meg. En kjempeeksplosjon. Fjellformasjonen som angrep synsnerven i det jeg gløttet på øyelokket igjen etter smellet, virket som ett synsbedrag kun mulig i Walt Disneys verden. Og jeg var slettes ikke sikker på om det var en hoderystelse eller en luftspeiling. Sånn midt ut i ørkenen i Jordan virket det greit å satse på det siste. Og ganske raskt fikk jeg en flaske vann mot

Vi kunne altså ikke forlate Paris uten å ha sett "Tenkeren" av Auguste Rodin. Ubegripelige konsekvenser av ett bilde i en skolebok.  Sånn var det bare. Her hadde vi besøkt EuroDisney. Smilt til Mona Lisa og opptil flere mummier. Håndhilst på Athene. Alle gjennom en lang dags skattejakt i Louvre. Seilt gjennom Palais du Luxembourg. Sjekket ut holdbarhetsdatoen til Eiffeltårnet.  Jaktet froskelår og snegler med vekslende hell. Men vi kunne altså ikke forlate byen uten å ha besøkt Rodin museet i en bortgjemt sidegate. Hotellet Rodin leide sine siste leveår som bosted, og testamenterte til eget museum. At det regnet katter og bikkjer på størrelse med Rodins skulpturer denne siste Paris dagen spilte ingen rolle. I realismens navn skulle vi dit! Og ved andre gangs forsøk skulle det også være åpent. Dermed basta!  Med lettspengt paraply ala vestlandet og luesavn ble "Tenkeren" stilt spørsmål du ikke ante fantes. "Kysset" passert litt rødmende fire-fem ganger. Hel

Ankommet Wien hadde jeg funnet rett trikk. Riktignok feil vei siden konduktøren sin engelsk var litt haltende så  han hadde svart meg litt kort i døra. Trikkenummeret stemte. Han viste bare ikke helt hvordan han skulle få sagt at jeg burde ha krysset plassen og tatt trikken i motsatt retning. Jeg for min del hadde vel heller ikke sagt stort om at jeg skjønner litt mer tysk enn jeg snakker. Jeg fikk meg en ekstra sightseeing runde med en stum trikkekonduktør, og fant hostellet jeg skulle til litt adskillelig lettere ett par timer senere. Der ble jeg sendt på dør av ei bysk dame som mente det var fullt. Uansett hvor mange navn jeg ramset opp som kunne ha sagt fra om at jeg kom, hadde i alle fall ikke hun hørt om det. Jeg tror jeg til og med tok i bruk noen tyske gloser der. Ikke bare av det pene slaget. Fortsatt med et snev av håp i brystet fant jeg konferanselokalet. Det var tomt. Det samme var kontoret. Og snart gatene virket det som. For ikke å snakke mage og hode. Noe før mobi

Hør alltid på erfarne fjellfolk! Vend i tide! Ta alltid med råd fra tidligere utenlandsfarere og globetrottere på tur.. Sånn endte altså min søster og jeg rekende langs kanalene i Amsterdam på jakt etter dette ene stedet vi bare måtte innom. Som kjent er Nederlandsk mat synonymt med Indonesisk, og ingen drar hjem fra Amsterdam uten å ha inntatt minst ett skikkelig rijstaffel. Mange småretter, gjerne servert på rekke og rad, eller i høyden. Og vi visste akkurat hvor vi skulle. Sånn området 9 Stratjess`ish, og nede i der. Vel, kanskje ikke helt.. Navnet på stedet var klart. Men vi lignet kanskje mest nyankomne dansker i sunnmørsalpene da ett par karer lurte på om vi var fullstedning lost. Noe vi jo i gunnen var. Med hjelp av våre nye fantastisk hyggelige og hjelpsomme kompasslesere fant vi det sagnomsuste land, og ei låst dør. Det endte med sushi som ei fullgod erstatning, og ett høytidelig løfte om å bestille bord dagen derpå. Hadde det bare ikke vært for at døra var like stengt og

Spør du en italiener om veien får du svar. Ikke nødvendigvis det rette svaret. For i redsel for å fremstå som idiot vil han nok heller peke ut feil vei, enn ingen vei i det hele tatt. Geleide deg til feil etasje. Og til og med sette deg på feil tog.. At du da mister korrensponderende tog er tross alt ikke hans problem. Alle veier fører jo som kjent til Roma.  Overraskelsen burde dermed heller ikke være stor når det viser seg at det sentrumsnære hotellet ligger i shuttle buss avstand fra sentrum. Avgang sånn av og til. Er omgitt av kun bolighus. Og magen rumler.  Desto bedre for stedets kjøkken som stenger om 8,5 minutt og krever en lynrask avgjørelse uten selvlest meny. Jeg endte med den beste skalldyrrisottoen jeg noensinne har spist. Mine egne varianter inkludert. Såpass at jeg måtte prøve en gang til for å sjekke om det var sult eller risottoen som gjorde det. Det var definitivt risottoen. Risotto blir aldri feil. Svært undervurdert mot storebror av karbokongene, pastaen. Med sjømat

Da jeg kom fra Oslo til Sunnmøre var det fire ting jeg raskt skjønte opptok sunnmøringen. Sånn i tillegg til været og fotball. Fire selvsagtheter en bør adoptere og integrere for å bli en ekte og knakanes god innbygger av hovedbygda.  For det første er det å innse at du er på verdens vakreste plett. Skryte høyt og uhemmet over trollske fjell og dype fjorder du kanskje aldri har sett annet enn på bilde. Og innse at det likevel er litt ditt. Nærmeste du kommer cooperativen uten å spandere en rød øre.  Dermest er det kake. Å elske kake. En bør juble og klappe begeistret hver gang noen nevner krem og kake i en setning. Eventuelt bli svært oppsatt over at denne ukens slankekur gjør at en kun bør innvilge seg en flis av godsakene. Etterhvert bryllup med respekt for seg selv har minst en halvkake per gjest og nok drinker. Til kaffen altså.  Så triller den store stoltheten potetball inn. Må ikke forveksles med kumle fra Vestlandet. Eller knödel fra Østerrike. Men inneholder omtre

Det er bare noen små puff som forstyrrer sola i litt sånn sørlig retning. Vito Corelone  runder hjørnet med hatten godt nede i øya og med armlag klar til skyts. De små skyene skytes opp med litt ujevne mellomrom fra Etna. Don Corelone er for en gangs skyld uskyldig, og ingen lik ligger åpenlyst innen synsvidde. Med mindre fyren på benken ved kirken er død. Bak solbrillene kan jeg ganske usjenert kikke på Gudfaren, minst fire bryllup og sikkert en og annen gravferd i kirken. Ispedd nyere kjente og ukjente  filmstjerner som øver seg på brosteinsgange før neste filmfestival i Taormina. Mulig det er min fantasi, men Etna virker i alle fall levende nok.  Første og beste fluktvei er ned fjellsiden i taubane. Tre minutters fritt svev. Lett innkapslet i en gondol. Og du kan forsvinne som dugg for solen slik en gjerne gjør på stranden.  Eller jeg kan springe opp mot det romerske teateret i høyden gjennom trange smug og innom en og annen iskrembar for avkjøling. Det siste kan jo være greit så en