Mine matskriblerier

En kan ikke begrave seg fullstendig i fortiden. En kan lære noe av den, og ta med seg den kunnskapen videre.Men deretter gjelder det å se fremover. Derav måtte også gresskaret dø. Ett ganske brutalt knivdrap. Men det fremsto som umulig at dette monsteret av en grønnsak skulle holde seg fin og skjeiv i smilet ett helt år til. Tjukk i hue som det var, tror jeg egentlig det ikke skjønte stort av det som skjedde. Mye innmat ble det i alle fall. Også på vegger og gulv. Og mye mat. Og sist ut i rekken var restene kamuflert som pasta. Litt juksepasta er det jo. Men du kan skryte av hjemmelaget pasta, og slippe unna med det. Stort sett laget på kokte poteter. Men vel så godt med bakt gresskar. Dette er restemat i ypperste klasse. Og tradisjonelt sett var gnocchi noe italienerne spiste siste dag før lønning når lommeboka var like tom som magen. Gresskargnocchi 750g gresskar i terninger 25 g smør 1 eggeplomme 3,5 dl hvetemel Bladpersille eller basilikum  Salt Pepper

Danskene har skjønt hvordan de skal få hjertet til å banke! Jeg snakker da ikke om øl i parken, eller ett glass vin på kaia, selv om det er både tillatt og en hyggelig geskjeft på de kantene av verden. Men, om lakris. Den godeste Johan Bulow, selveste lakriskongen, har gjort lakris til ett helt vanlig krydder all den tid du er i Danmark. Her hjemme er det kun nerdene som springer mann av huse for å sikre seg godsakene. Min oppfordring må da være å bli nerd. Ett lite stykke himmel på boks. Om du liker lakris da.. Og om Danmark synes langt unna, reiser jeg likegodt enda litt videre. Og legger til ett hint av Midt-Østen, sammen med noen gjenlevende pærer fra skolefrukta. Og så lager vi salat. En søt, varm og god salat i anledning solas gjenvisitt. Couscous med lakris og pære 1/2 pk couscous 1-2 ts raw liquorice powder 1 knivsodd med safran eller gurkemeie 2 pærer 1/2-1 ss brunt sukker 5-6 dadler 1/2 pose frisk spinat 100 g mandler 1-2 ts flytende honning Sitronolje Salt Pepper Litt spissk

Det kunne jo vært århundrets party. Halloween party. Men sannheten er at vi ante ikke hva Halloween var. Og det var slett ingen feiring. Plutselig bare en masse folk som mente masse. Og CNN var der. Da stemningen begynte å bli litt amper søkte jeg tilflukt under ett digert monster av en klokke, der midt ute på plassen, mens jeg vurderte hvor lang tid det ville ta meg å springe bort til nærmeste checkpoint. Byen var Berlin. Og det er 25 år siden. Den gangen vi gikk gjennom passkontrollen for å få med oss hele byen. Om du fikk passere.  Checkpoint Charlie var ikke en turistattraksjon, men en lang kø påpekt av våpen med en grensevakt bak. Til slutt noen ytterst alvorlige ansikter utstyrt med stempel og ugleblikk.   Og der kom denne gjengen fra Norge da, som skulle trene tysken sin litt og handle billig elektronikk. For det meste på den vestlige siden av byen. Men som de gode skoleelevene vi var, var en tur over grensa på sin plass. Og der var det alt annet enn ro som hersket. Sjelden

Ryktene omkring min ulykkesfrekvens er sterkt overdrevet! Jeg har hørt at jeg ikke bør forlate huset uten ansvarlig guide, hjelm og polstring! Sannheten innebærer en fortid som guide, og dekker kun ett beinbrudd! Og da ikke en gang i beinet, men håndleddet. Alle andre brudd har vært påført med vilje. Gjerne av en lege. Men dette håndleddsbruddet kan jeg ikke benekte. Jeg vil likevel motsette meg  alle påstander om at fjellet og luftige klyv er noe jeg bør holde meg unna. Jeg var riktignok i fjellheimen. Men på flat mark. Ikke en utsikt i sikte. Bare hytta der vi skulle overnatte. Eller jeg så ikke den skikkelig heller. Det var mørkt. Og det var en glatt sten. Dårlig nattesyn kanskje. Våt høst. Litt dårlig innsikt i gjerningsøyeblikket kanskje. Eller bare en masse endorfiner som virket. For jeg gikk for egen maskin tilbake gjennom dal og nedover bakker dagen derpå med slapp og hoven hånd. Det ble lite som ble båret i hus den høsten. Godt gipsa som jeg ble i opptil flere omganger. Men ha