Mine matskriblerier

Det var en sånn sommer. En sommer som ikke ble helt sommer. Altså sommeren kom i april og ble etterfulgt av vinter i mai. Og bæra skjønte ikke bæret og visna hen på en måte. Litt i takt med en haltende meg, men bærtur eller ei.. Det føltes helt feil ikke å ha spist lokale jordbær i løpet av hele sommeren. Sånt gjør en bare koste hva det koste vil.  Sammen med ei til hadde jeg tatt beina fatt til vakre Reindalsseter. Når høsten hadde tatt over for vinteren og bakken var bar. Til seters for frisk luft og rømme. Lite ante jeg om ett senere slipptak på våt sten. Viftet bort det og da, før sannheten seg sakte inn om morgenen . For hånda så ikke helt bra ut. Kjentes verre. Og var den ikke litt skeiv? I alle fall ubrukelig. Jeg ble bandasjert opp og kledd på av hyggelige hyttevakter som ønsket god tur og ba oss sende røyksignaler om vi trengte hjelp på vei ned. Spis litt jordbær nede i bygda sa de.. Vi var tross alt i joedbærland. Og jeg tenkte at sesongen var på hell og at jeg kanskje ikke b

Sånn litt foran i køa gjennom tollen sto en mann med kofferten full av epler. Tollerne sto sirlig å delte hvert eneste eple i to for å sjekke innholdet. Og der og da skjønner du at i enkelte land kan det være greit å ha innmari god tid skal du rekke flyet. Noe jeg sjelden har.. Jeg vet ikke om de fant noe. Og det var vel neppe eplekjernen de lette etter. Men det var en gang på 1700-tallet at smugling av rabarbra gav dødsstraff. I alle fall om du ble tatt av den russiske tsar. Rabarbraen, som faktisk er en grønnsak, ble brukt som medisinplante, og prisen var skyhøy. Nå ser mange det nærmest som ugress. Jeg går på slang og håper på tilgivelse. Rabarbra er liksom Nordens sitron eller lime. Kanskje grapefrukt også. Syrlig, Og det er det ikke mange av våre bær og grønnsaker som er om du tenker deg om. Så jeg som digger å ha over litt lime eller sitron i så mye av maten jeg lager, digger selvsagt rabarbra. Det første jeg gjør er å drømme meg bort til komposthaugen på hytta. Der sto rabarbr

"Må det her være nordmenn som viser vei - Må det være det norske flagg som vaier over vår pol" skrev Nansen i en eldre språkdrakt da han hadde fått det for seg å reise med polarskuta Fram til selveste Nordpolen. Ikke lenge før hadde mannen gått på ski til Grønland finansiert av danske kaffepenger. Men nå skulle norsk ære gjenopprettes. Mannen fikk penger fra Det Norske Storting, og reiste avgårde i 1893. Først tre år senere var han til tilbake. Planen var å fryse skuta fast i polarisen for å for å så forske på hittil ukjente havstrømmer.  Fram ble spesialkonstruert av Colin Archer for å tåle skruisen. Og skipet sto også i mot presset og frøs fast nøyaktig slik Nansen hadde tenkt. Han drev riktignok ikke rett mot polpunktet. Og dermed bestemte mannen seg for å legge avgårde på ski igjen.  Han nådde ikke polpunktet, men var tvunget til å snu. Etter å ha overvintret i en jordhytte på Frans Josef Land la han i vei mot Spitsbergen i kajakk sammen med sin venn, fyrvokter og provian

"Se" sier gutten og strekker fram en neve med fire sløve løvetann. "Fine?" "Har du plukket blomster til mamma du?" må jeg spørre, og får noen digre øyne og ett par smånikk til svar.  "Kjempefine!" sier jeg og håper i mitt stille sinn at barna mine ikke kommer hjem med løvetann i neven. De vil bli satt i ett glass og gjøre meg tårevåt til langt utpå høsten en gang. Gutten får øye på noe på bakken, napper meg litt i armen og peker for meg.  "Maur?" spør han. "Snegle" sier jeg og forteller om dyret som driver og frakter huset sitt rundt på ryggen. Sånne røverhistorier kan bli litt mye. Selv for en ivrig 4-åring så her må pappaen kobles inn som sannhetsvitne.  Gutten har all tid i verden til å kikke rundt, mens løvetannen blir slappere og slappere, og sneglen sover middag i det fine gule huset sitt. Jeg tror mammaen hans blir kjempeglad. Jeg ble kjempeglad. Og det viktigste er ikke alltid den store stasen, men de

Avocado har blitt hyllet som en helt av en grønnsak. Jeg er litt usikker på hvem den har reddet. Men det kan i grunnen være det samme. Som grønnsak dukker den i alle fall stadig fram i reklameøyemed for diverse kurer og vidunderpreparater. Faktisk er det egentlig ett bær. Og så smaker den litt av nøtter. De modner aldri helt på treet før de detter ned, og modner på bakken. Litt anderledes enn eplene våre altså. Vi spiser ikke skallet, og steinen er svakt giftig. Men kjøttet kan du trygt ha i deg. Og jeg gidder ikke spekulere i hvor tynn eller flott du muligens blir. Det smaker godt. Bæret er fult av sunt og enumettet fett, og masse kalium. Masse fiber og en haug med vitaminer og mineraler.  Ordet kommer fra nahuati-ordet ahuacati som også betyr testikkel. Nok om det, det ble endret til avocado som betød advokat. Avocado er godt og heter fortsatt det samme. Se spanske advokatene måtte skifte navn til aguacate , og vi vil helst ikke ha bruk for dem.  Vi bruker jo avocado når vi lager gua

Når jeg får spøsmål om hva man kan finne på til middag, er gjerne det viktigste kriteriet at der skal gå fort. Deretter at det er enkelt. Resten er ikke så nøye tror jeg.  Så kommer grillsesong og tid er nesten ikke nevnt. Men ikke helt glemt.  Og så har vi fenomenet, ventepølse. Mens vi venter på varm grill og gjennomstekt kjøtt og bakte poteter spiser vi kjipe pølser som smaker av tennvæske. Ikke rart kalde pølser er en favoritt hos barna.  Så kan det jo tenkes, rent hypotetisk, at du en dag tenker du heller vil ha en liten forrett. Det trenger ikke å følges av en grillseanse heller. Kanskje du bare vil bruke av hva du har i kjøleskap og grønnsaksskuff. Det geniale med vårruller eller risruller er at du jo kan fylle med akkurat det du vil. Kun makaber fantasi setter egentlig grenser for hva du kan slenge sammen og pakke inn i en rull. Likheten med pølser er litt perifer, men formen den samme. Smaken som du lager den. Og du orker sikkert maten når grillen er klar også. Bruker du rispa

For en utflytta Oslo borger som meg skjer det ett eller annet med kroppen og hodet når jeg kommer hjem til Oslo. Særlig om turen er ledsaget av sol og sommer.  Da skjer det ett eller annet med Oslo beboerne. Plutselig sitter folk strødd på trappetrinn, benker og i parker med griller, kaffekopper og store glass med juice eller smoothie. Litt sånn stablet i høyden i en småurban henslengt stilling. Og da får jeg skikkelig hjemlengsel. Så tusler jeg over Grønland som slett ikke lukter av hvitløk og chilli. Men av grilla kjøtt og søt mango. Og da husker jeg at jeg digger mango. Og den lukta bare overdøver alt av trafikkstøy og språk jeg ikke skjønner bæret av. Det er i grunnen ikke så farlig. Alle skjønner ett smil. Og alle kjenner igjen en mango. Dessuten er naturens ro bare en liten t-bane eller båttur unna.  Smoothie med mango og gulrot 1/2 mango 1 gulrot 1 dl youghurt naturell eller appelsinjuice 1-2 skiver sitron Du kan bruke appelsinjuice, eller da bruke youghurt for en litt me

Nordmenn er noe for seg selv. Så fort kalenderen forteller om sol og varme, stikkes hodene ut fra veloppussede hjem og vi skal nyte verden ute. Uavhengig av om det er faktisk samscar mellom teori og virkelighet.  Sånn har det seg at jeg har våknet med nesetippen stikkende opp som en snorkel godt innpakket i en sovepose som fungerte heller dårlig som våtdrakt. Gjerne mens venninna mi lå ganske fornøyd å fløt på en vannmadrass rett ved siden av. Med vaffelmønster på rompa og posen full av våte klær gjaldt det bare å finne nærmeste tørkerom, og deretter varme ved første og beste bål der noen serverte havrevelling. Men var vi på teltleir, så var vi på teltleir. Kalenderen fortalte om juni eller juli. Og vi var  ute. Hele uka til endes. Av samme grunn har jeg inntatt årets første utepils innpakket i pledd og med lue. Og grillet ute utstyrt med paraply. Jeg har kjent på påstanden om at det ikke finnes dårlig vær, kun dårlige klær, mens jeg har ventet på den ene båtavgangen til fastlan

Første gang jeg kom til Pisa dundret vi forbi i tussmørket uten å se noe som helst. Andre gangen havnet jeg midt i en eng av solsikker. Sto jeg på tå kunne jeg såvidt titte ut over åkeren. Solsikker er digre! Solsikkene skulle bli til olje og frø, så det var nok best å liste seg ut av åkeren. Vente lenge på en buss som gikk sånn av og til i god italiensk ånd, og legge fingeren på det skjeve tårn sammen med noen tusen andre mens en prøver å være unik og unngå unike afrikanske smykker solgt kun til deg. I motsetning til bussene er flytrafikken ganske presis, og jeg kunne lett ha blitt igjen i solsikkeåkrene. I alle fall arresten i følge en noe sint flyplassansatt. "You argue, you go to jail" sa han da jeg ville gå ombord noen minutter etter han mente var litt for sent. Disse italienske tidene er sannelig ikke alltid like greie å skjønne seg på. Det var på første turen, så jeg måtte til med nye billetter. Jeg liker nemlig både Italia og solsikker jeg. Og når vi har tid til nærme

Faren min sa alltid, "Godteri er ikke noe godt!". Og når sant skal sies er han ikke noe stor godterimann heller. Til nød en bit sjokolade eller litt kake når anledningen tilsier det. Likevel finnes det alltid is i fryseren. Og kommer barn og barnebarn til middag, vanker det gjerne is og friske bær til dessert. Mine barn har dermed litt vanskelig for å svelge morfars påstand om at godteri ikke er godt. Han spiser nå alltid en porsjon. Og da er det gjerne vanilje- eller krokanis som kommer fram ledsaget av bær og store smil. Med eggeblokade, 17 mai og en varm uke foran oss kom jeg over en fløteis uten egg. Vaniljeis har jeg skrevet om før, og den tuller jeg ikke med! Men nå ble det is uten egg og iskremmaskin. Så lett og luftig at det slett ikke er sikkert den rekker særlig lenge. Sabla god, og veldig enkel. Med akkurat så mye knas i tenna du vil og munngarden tillater. Siden faren min nok innerst inne digger krokan, og nettopp rundet 70, er det til ære for han. Og jeg er veldi

Enig og tro til Dovre faller! Vel, vi vet det ikke alltid er helt sånn i politikken. Blåbær og gelatin er heller ikke godvenner, og krangler gjerne så gelatinen renner og blåbæra vender ryggen til. Ikke er jeg og gelatin spesielt gode venner heller. I perioder knapt på talefot. Rene trekantdrama!  Og denne kaka falt da sammen for meg ett par ganger også før jeg fikk det til. På alle gode ting er tre forsøket satt det, og kaka sto. Smaken sto seg derimot hver gang. Og ingen kake har noensinne gått til spille. Og når grunnloven får ny språkdrakt, 200 år etter opprinnelsen, gjentas også kaka i rødt, hvitt og blått med en del hurrarop og spenning mot dagen, igjen.. (Ikke gi opp her, jeg skal avsløre trikset som egentlig bare er å lese oppskriften skikkelig...) Vi feiret 200 år med egen grunnlov. Og sannelig er det ikke nøyaktig 150 år siden nasjonalsangen vår ble fremført offentlig for første gang også! Av Den Norske Studentersangforeningen, på flotte Eidsvoll. Vi feirer demokratiet. Selvs

Bare vent litt, sa venninnen min som jeg hadde skremt ut som turfølge. Skal vi dit, må vi ha med papirposer. Jeg skjønte verken bæret eller bladpraten. Syntes vel at solbriller gjorde susen, og følte ikke for noen pose tredd ned over hodet. Det var selvsagt ikke mitt noe tunge hode som skulle bæres. Jeg hadde foreslått tur på ett sted der ramsløken vokste vilt, og som heller ikke var fredet naturreservatområde. Jeg kviknet til med hodet i grøftekant, og skjønte plutselig alt! Det ble tur, og en diger blomsterbukett som duftet litt av hvitløk. Ett stort smil, og selvplukket middagsingrediens. Slett ikke verst på en formiddag. Ramsløk kalles ofte Nordens hvitløk. Den er svært anvendelig, og så smaker den kjempegodt. Den vokser altså vilt flere steder langs kysten vår opp mot Trøndelag. Og finner den ett område den liker, finner du mye av den akkurat der. I Sverige derimot ser den ikke ut til å trives særlig, så der er ramsløken freda. Den tilhører løkfamilien. Men også liljefamilien. Og

Jeg trodde vi kom til å se Mona Lisa og deretter flykte nærmest som han som stjal maleriet i 1911, og gjorde det virkelig berømt. Men der tok jeg feil. Etter nærmest feilfri navigering fram til mesterverket i Louvre, ville barna se mer! Mye mer!  Først og fremst Athene, men også mange andre kunstverk de hadde lest og viste befant seg i dette gedigne og fantastiske museet midt i Paris.  Vi hilste ærbødigist på Mona Lisa, og oppnådde leiekontrakt. Og hadde deretter en hel dag på skattejakt mellom kunstverkene. Bare avbrutt av pustepausen og avkjøling ved fonten på plassen foran museet.  En vet det når en møter skikkelig kunst! Og det er nok ikke uten grunn det finnes egne sushikokker. Hver bit er ett lite kunstverk i farger og smak. Perfekt balansert. Og en fryd for øyne og gane om det er godt utført. Dårlig sushi er rett og slett ikke noe særlig å trakte etter. Og da er det like greit å spise noe annet.  Men med gode råvarer er det ikke noe i veien for å prøve selv. Med all respekt for