Mine matskriblerier

Av og til kan ett massivt blodtrykksfall  føre deg rakt ut i stabilt sideleie hos en fysioterapaut som hardnakket påstår at øya dine forsvant bak i nakken. Andre ganger klarer det med seg litt fortvilt kjefting og en rask runde hvor ungene får is, og egen kropp noe stabiliserende og en par dype magedrag luft. Litt lavt blodsukker, unnskylder jeg meg med, og spiser noen dadler, tørket mango eller nøtter. Litt sånn ettersom.  Nøtter! Roper en eller annen indre stemme. Eller Tørket frukt!  Og da får en lytte. Kroppen er faktisk nærmeste venn og allierte. Og noen ganger krever den frukt og nøtter til middag også. Og det er jo slettes ikke dumt det. Bedre enn potetgull tror jeg. Som middag altså.  Med ett stabilt sideleie frisker i minne virker det faktisk som en svært god ide. Og godt er det også.  Karrikylling til 4 med kokos og cashew  4 kyllingfilet  1 rød paprika 1 liten rødløk 3 hvitløksfedd  2 ss mild curry paste. Eller litt mindre av en sterk variant Saft fra en lime 1 ss flytende h

Det var ikke byens beste strøk. Men definitivt ett strøk, bystrøk. Med daglige besøk av politiet i spillebula som var nabo, og en sexsjappe på hvert hjørne. Den samme tiggeren som møtte meg i døra hver morgen når jeg skulle ut og handle inn til frokost. Samme dame som hadde nye problemer, og trengte penger hver dag rundt middagstid. Trygt da, når politiet dukket opp fra intet på lette motorsykler før vi ante det var fare på ferde, og en trussel mot fred og ro. Engelsk kunne de også skulle det vise seg. Politimennene altså. Heldigvis kun i bruk for en veibeskrivelse for min del.  Det gikk i ett internasjonalt kjøkken og tegnspråk når maten ble inntatt ved strandpromenaden. I selskap med joggere. Promenerende. Og da en og annen på jakt etter penger til mat. Alt som var av lokale spesialiteter hadde en tendens til å være frityrstekte små tapasbiter med noen variasjoner i innhold og overraskende lik smak... Gjerne servert med øyas store stolthet og spesialitet, mojo. Mye mojo, En sa

Det begynte med en skogstur. Vel, det gjør jo gjerne det.  Skogsturene altså. Eventyrene også. For midt mellom fjell og daler finner vi tett skog, og trollskog også på Sunnmøre. Så en vakker dag la vi i vei for å finne blåbær. Enkelt som fot i hose, og med en simpelthen ufeilbar plan når blåbærhimmelen var målet. Prikket ut på det noe ueksakte kartet hodet er.  Hadde vi bare kommet vannveien, hadde vi nok funnet fram også.. Men vi gikk og gikk som noen dverger blandt høye trær som nektet alt annet enn mosen å vokse opp under beina våre. Mens vi gikk skimtet vi noe som glitret i vannkanten. Nesten som gull. Og dette var definitivt ikke en ølboks. Ikke en gjenglemt fiskekrok heller. Og langt fra ett blåbær. For der, nesten druknet,  og godt under vann, bugnet det av kantareller som bare ropte etter hjelp. Snille som vi er , hjalp vi til så godt vi kunne. Og hele blåbærfangsten ble til en liten innsjø av kantareller som fikk være med videre i eventyrskogen mens vi plystret og sang for

Altså.. Det er ikke så ofte jeg plukker opp haikere fra veikanten. Ikke så ofte jeg kjører heller kanskje, men der er en annen historie. Det å plukke med seg vilt fremmede i bilen kan jo virke litt småskummelt. Og langt avgårde vil dem gjerne også.  Men da en gutt på rundt regnet 15 år forsøkte seg på haik fra en fotgjengerovergang der ingen kunne stoppe. Stavret seg 3-4 meter videre mens svetten rant, og med poser som var i ferd med å revne, før han skjena ut i grøfta igjen, tok jeg meg i spørre om han hadde tenkt seg langt avgårde. Kjenner følelsen, ikke sant. Av litt for mange varer, og litt for langt hjem. Sånn i ett anfall av total mangel på selvinnsikt og kalkulator. Og det skulle han. En syv kilometer eller noe. Og han hadde feilberegnet alle innkjøpene noe, og manglet penger til bussen. Dessuten var han langt mer skeptisk til enn meg..  Jeg kjørte han nesten til døra mens han gjentok spørsmålet om jeg tulla. Ellers hadde han ikke stort på hjertet. Men jeg antar

Farmora mi var en forfengelig dame. Ikke veldig forfengelig, men sånn litt forfengelig. Ting skulle være på stell, og det skulle være rent å pent. Hun lærte oss viktigheten av ren truse i tilfelle noe skulle skje, og vi havna på sykehuset. Og nødvendigheten av egen klut og håndkle til kroppsedeler en helst skulle se ikke kom i kontakt med andre kroppsdeler. Hvorvidt morgenens truseskift ville være spesielt avgjørende ved en ulykke med akuttinnleggelse er jeg vel senere noe i tvil om. Men vi lystret, og vasket og skiftet oss etter nøye instruksjon i tilfelle noe kunne skje. En vet jo aldri. Og det skal jeg gi damen i rett i. Akkurat nå er vi velsignet med ett stabilt herlig høytrykk over landet. Og aller helst vil vi bare være ute og ikke tenke på hva som kan skje, eller husarbeid som jo definitivt ikke stikker av. Jeg tar meg like vel i å slepe fram støvsuger, mopp  og klut for en rask runde, mens farmors stemme følger meg rundt. Jeg vet jo ikke hva som kan skje, og hvem som kan

Nå skal ikke jeg spise frityrstekte greier på en halv liten evighet, erklærte jeg etter ferien. Ufattelig lei av at alt absolutt skulle sauses inn i røre og frityrstektes. Ti dager senere syndet jeg... Nå frityrstekte jeg riktignok ikke alt for så å drukne det i en saus og kalle det lokal spesialitet. Jeg klarte meg med noen blader for en litt sprø topping. Og lagde heller ingen røre. Så jeg unnskylder meg selv. Hjemmelaget. Ikke spesielt lokal variant. Ikke smaker det frityr heller. Men herlig av østen og krydder. Lett mat i sommervarmen. Fort gjort. Og litt frityr som ett ferieminne.. Eller skalkeskjul. Eller bare for en litt crispy topping.  Kylling med thaibasilikum og chili 500g kyllingfilet 2-4 røde chili  4 hvitløksfedd 3 ss fiskesaus 2 ss soyasaus 1 ss brunt sukker 12 friske thaibasilikumblader 20 fritrerte thaibasilikumblader Nøytral olje til steking Kokt ris eller nudler Det er greit å begynne med å friterer thaibasilikumen. Thaibasilikum er ikke akkurat som vanlig

I ett sekund av ett lite øyeblikk, som etterhvert virket som en hel liten evighet, trodde jeg at smaksløkene mine var forsvunnet. I alle fall blitt litt ødelagte, eller i det minste totalt fraværende i gjerningsøyeblikket. Så husket jeg at dette hadde skjedd før. Og at det kanskje var snakk om ferie. For smaksløkene. Eller det noe udefinerbare begrepet flymat. Presentert med store ord og glossy bilder, og totalt smakløst. Også på flylassen der bilde og tekst i beste fall er polert, og muligens uten samsvar med virkeligheten overhode. Eneste måltid jeg noensinne har levert tilbake ledsaget av setningen "du tuller med meg?" var på en flyplass der en liten pose salt og pepper skulle hjelpe på manglende indisk smak, vel smak overhode, på en indisk rett som minnet mistenkelig om hønsefrikase, uten smak og høne. Og når sant skal sies formulerte jeg meg nok litt mer ufint også.. Så etter en lang dag fostret og foret opp på flymat tilpasset alle eller ingen ganer, melder behov

En dag i uka tok søstra mi og jeg bussen til sentrum. Helt alene, og alltid med en litt sitrende spenning om pappa faktisk sto på bussholdeplassen når vi kom fram. Noe han gjorde hver gang. Unntatt en… Men det er en helt annen historie. Vi skulle avgårde på korøvelse. Og like selvsagt som at brent mat gir god sangstemme, er at uten mat og drikke synger en ikke. Så vi stakk innom en haburgersjappe og spiste litt på veien. Og siden min far er min far, var det ikke snakk om noe pakket i papir og kjørt ut på samlebånd. Men burgere med kjøtt. Masse kjøtt. Og de smakte noe mer en papp, luft og venteboller. Så når egne barn ymter frampå om at nå må vi hamburgermiddag henter jeg fram karbonadedeigen. Gjør minst mulig. Lar ungene spise ketchup. Men setter fram en BBQ saus eller grillet paprika og oster etter ønske. Noen bakte potetbåter og litt grønt så er alle fornøyd. Alle får den burgeren de selv ønsker. Med smak, og med svært lite venteboller. Hamburgere Cirka 1 kg karbonadedeig 1ts