Blåbærgele
Det skulle bare være en fin liten tur. Værmeldingene var slettes ikke så verst. Ikke på topp, men helt greit turvær med fare for noen store regndråper ved målgang. Greit nok, tenkte vi og la i vei med mot i brystet og mat i sekken. Samt myggstift.
Som alle vet, stemmer ikke alltid kart og terreng helt. Enten fordi du har gått feil. Eller noen har tatt feil. Og tåka la seg som ett fint teppe over toppene. Men var ikke verre enn at det var verdt ett forsøk. Det kunne jo lette, og det var klar sikt opp til flere meter foran oss. Sikkert 100 meter og litt til. Klar og godt opptråkket sti hjalp godt på humøret.
En toppsommer hadde smeltet den alltid tilstedværende snøflekken du passerer i skaret på vei opp. Den du alltid sliter og sklir litt på, eller prøver å omgå ved å innta sidene. Tåka tyknet, og stier og varder bare forsvant. Magefølelsen sa rett fram. En stilignende sak sa litt til venstre. Det ble litt opp til venstre for å se etter vardene. Akkurat her viste jeg tross alt at stien er litt uklar nettopp fordi det pleier å ligge snø.
Bak oss hørte vi noen stemmer. Og de kom mot oss. De haddde aldri vært på toppen, men var ganske skråsikre på at her hadde gått folk. Som eneste som faktisk hadde vært på toppen var jeg imidlertid langt mer tvilende til teorien, og kjente overhode ikke igjen terrenget. Riktignok er jeg ganske surrete og glemsk, men dog. Klyvetak der fjellet var så porøst at du rev ned store steinblokker for hvert tak stemte ikke med minner om en ganske grei tur til toppen. Fullstendig overkommelig tur selv med surrehuer. Eller barn. En ting var sikkert. Dette var ikke stien.
Eneste vei var dog opp gjennom det jeg var ganske sikker på var ett halvtørt elveleie. Nedover var på ett tidspunkt ikke ett alternativ. Det gjaldt i grunnen å komme seg opp for å finne rett vei ned igjen. Og kanskje en varde?
Brått var toppen der. Det vil si. Fjellsiden tok slutt og endte i ett tåkehav av utsikt. Tykkere enn none gang, og null sikt til sidedamen. De skråsikre damene forsvant inn i tåka. Og vi valgte å stoppe opp før vi gikk oss enda mer fast i tåkeheimen. Jeg vet nemlig hvordan toppen ser ut…
To varder og en sti fikk oss på rett kjøl etter litt mat, fliring og ett kort glimt av utsikt og sol da en tåkedott lettet i ett øyeblikk. Og tro det eller ei. Hadde man hørt på magefølelsen, framfor skråsikre fjellvante hadde vi kommet helt rett i utgangspunktet… Rett fram og opp.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Og turen kommer til å bli husket som ett høydepunkt blandt alle alternative turer som ikke går rett gjennom som mainstream. Og på slutten av turen kom bøtta jeg hadde gått og bært på til nytte. For når blåbæra hadde avblomstret før blomstring alle andre steder etter tidenes sommervarme, bugnet det her. Supersøte og gode. Og mange. Det ble en treg siste etappe, mens jeg plukket med meg nok til litt syltetøy og gele.
Ved neste finværsdag får vi ta en ny tur, med stormkjøkken og pannekakerøre i sekken også. Og da skal min venninne får se utsikt!
Blåbærgele
1/2 kg blåbær
1dl vann
4dl sukker til 1/2 liter saft
1/4 pose fruktpektin
Bærene må selvsagt renses og vaskes. Ha bærene i en kjele, og la de koke i en 6-7 minutter. Saften vil da slippe. Du kan godt mose og knuse litt i kjelen for å få ut all den gode safta fra bærene.
Du kan jo nå bare tilsette sukker og la det koke opp, og på den måten lage syltetøy til pannekakene. Eller du heller bærene over en silepose, eller veldig fint døslag slik at du får silt av saften. La det renne godt av. Mål opp hvor mye saft du har for å beregne sukker og pektinmengde.
Så var det opp i kjelen igjen med bæra. Kok videre på middels varme. Det skal ikke fosskoke. Ha i fruktpektin. Rør inn sukker litt etter litt, og se at det løser seg godt opp i safta. La det koke til det begynner å tykne. En 5-15 minutter. Det kommer faktisk litt an på hvor modne bær du bruker. Når dråpene blir store og tunge når du hever sleiva mellom røre rundene er gelen ferdig.
Fjern skum og snerk, og hell over i rene glass. Fyll helt opp, og skru på lokk.
Du kan selvsagt bruke andre bær, som for eksempel det mer vanlige ripsbæret, i geleen. Spises på skive, pannekaker, med litt ost, som smakstilsetting i sauser, eller som tilbehør til kjøtt eller vilt.
En toppsommer hadde smeltet den alltid tilstedværende snøflekken du passerer i skaret på vei opp. Den du alltid sliter og sklir litt på, eller prøver å omgå ved å innta sidene. Tåka tyknet, og stier og varder bare forsvant. Magefølelsen sa rett fram. En stilignende sak sa litt til venstre. Det ble litt opp til venstre for å se etter vardene. Akkurat her viste jeg tross alt at stien er litt uklar nettopp fordi det pleier å ligge snø.
Bak oss hørte vi noen stemmer. Og de kom mot oss. De haddde aldri vært på toppen, men var ganske skråsikre på at her hadde gått folk. Som eneste som faktisk hadde vært på toppen var jeg imidlertid langt mer tvilende til teorien, og kjente overhode ikke igjen terrenget. Riktignok er jeg ganske surrete og glemsk, men dog. Klyvetak der fjellet var så porøst at du rev ned store steinblokker for hvert tak stemte ikke med minner om en ganske grei tur til toppen. Fullstendig overkommelig tur selv med surrehuer. Eller barn. En ting var sikkert. Dette var ikke stien.
Eneste vei var dog opp gjennom det jeg var ganske sikker på var ett halvtørt elveleie. Nedover var på ett tidspunkt ikke ett alternativ. Det gjaldt i grunnen å komme seg opp for å finne rett vei ned igjen. Og kanskje en varde?
Brått var toppen der. Det vil si. Fjellsiden tok slutt og endte i ett tåkehav av utsikt. Tykkere enn none gang, og null sikt til sidedamen. De skråsikre damene forsvant inn i tåka. Og vi valgte å stoppe opp før vi gikk oss enda mer fast i tåkeheimen. Jeg vet nemlig hvordan toppen ser ut…
To varder og en sti fikk oss på rett kjøl etter litt mat, fliring og ett kort glimt av utsikt og sol da en tåkedott lettet i ett øyeblikk. Og tro det eller ei. Hadde man hørt på magefølelsen, framfor skråsikre fjellvante hadde vi kommet helt rett i utgangspunktet… Rett fram og opp.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Og turen kommer til å bli husket som ett høydepunkt blandt alle alternative turer som ikke går rett gjennom som mainstream. Og på slutten av turen kom bøtta jeg hadde gått og bært på til nytte. For når blåbæra hadde avblomstret før blomstring alle andre steder etter tidenes sommervarme, bugnet det her. Supersøte og gode. Og mange. Det ble en treg siste etappe, mens jeg plukket med meg nok til litt syltetøy og gele.
Ved neste finværsdag får vi ta en ny tur, med stormkjøkken og pannekakerøre i sekken også. Og da skal min venninne får se utsikt!
1/2 kg blåbær
1dl vann
4dl sukker til 1/2 liter saft
1/4 pose fruktpektin
Bærene må selvsagt renses og vaskes. Ha bærene i en kjele, og la de koke i en 6-7 minutter. Saften vil da slippe. Du kan godt mose og knuse litt i kjelen for å få ut all den gode safta fra bærene.
Du kan jo nå bare tilsette sukker og la det koke opp, og på den måten lage syltetøy til pannekakene. Eller du heller bærene over en silepose, eller veldig fint døslag slik at du får silt av saften. La det renne godt av. Mål opp hvor mye saft du har for å beregne sukker og pektinmengde.
Så var det opp i kjelen igjen med bæra. Kok videre på middels varme. Det skal ikke fosskoke. Ha i fruktpektin. Rør inn sukker litt etter litt, og se at det løser seg godt opp i safta. La det koke til det begynner å tykne. En 5-15 minutter. Det kommer faktisk litt an på hvor modne bær du bruker. Når dråpene blir store og tunge når du hever sleiva mellom røre rundene er gelen ferdig.
Fjern skum og snerk, og hell over i rene glass. Fyll helt opp, og skru på lokk.
Kommentarer
Legg inn en kommentar