Mine matskriblerier

Jeg har ikke vært i Thailand. Knapt Asia, med unntak da av noen besøk til Midt-Østen og en sveip innom Kypros. Men jeg har spist skikkelig asiatisk i London! Mat med smak av Midt-Østen også. Men nå tenker jeg på sånn asiatiak som får overivrige nordmenn til å bestille sterkt krydret så det ryker ut av øra når der viser seg at gatekjøkkenet hjemme ikke overdriver bruken av krydder. Og tårene spruter lettere kamuflert av vannspruten da jeg sekundet for sent advarer mot en stor slurk vann, og når fram med brødet.. Det hender likevel at jeg får så lyst på  noe som varmer langt inn i sjela. Nesten så tårene triller bare ved tanken.  Og i alle fall litt etterpå. Surt vær for eksempel.  Ingen  forkleinelse av ferdig curry pasta på glass, men når ingrediensene faktisk ligger der i kjøleskapet tar det ikke mange minutter å lage den selv heller. Curry er jo egentlig bare en samlebetegnelse for ulike retter. Ofte indiske eller thaibaserte. Vi har rød curry og grønn curry. Og na...

Jeg vet ikke om det var gammel viten eller juks og overtro når mine foreldre alltid påsto at å vente lenge på maten var ensbetydende med ett godt kjøkken. Jeg har nemlig en del hurtiglaget mat på reportoartet, selv uten pose. Og synes selv kjøkkenet mitt er ganske ok. Det var til tider en fattig trøst for en sulten mage.  Men uansett. Noe er verdt hvert minutt med ventetid. For eksempel fersk gjærbakst.  Når det er ut på tur, aldri sur, hjelper det alltid med en bolle i den andre enden. Kanelsnurrene på Skjennungstua har satt raketter i rompa opp bakken. Og duften av kanel kan få en til å svimle lenge før den treffer nesa. Gulrot er godt det altså. Men av og til må søtere saker til. Bosatt litt mer enn en trikketur fra hvilken som helst sagnomsust bolle får en bake selv, og fylle sekken. Og er det noe som alltid slår an og hever seg over alle breddegrader, så er det boller. Etter stor frokost og fult hus var det mangel på melk. Og bolledeigen var ikke gjennomførbar. Men igjen ...

Noen vil ha det til at jeg ikke spiser sjokolade. Det er så langt i fra sant! Men jeg liker kanskje best den litt mystiske, mørke typen. Og gjerne i sammenheng med kaffe. Eller til vin. Eller mat. I mat også forsåvidt.. Ikke hver dag. Men sånn når jeg føler for det. Jeg er ganske sikker på at det er helsefremmende. Dessuten betyr kakao Gudenes mat. Og av og til kan det være deilig å se seg selv som rent guddommelig. Og da også nyte fruktene av det! I dette tilfellet i form av mandelfrukten. At mandler og bær faller i smak er ikke like omdiskutert. Og sammen med mørk sjokolade i en brownies lignende kake blir det fantastisk! Uten mel om du skulle være litt på kant med gluten. Mandlene gjør at denne blir skikelig saftig. finnes ikke snev av tørrhet her. Akkurat så klissete at du må slikke kniven. Og ørlite crunchy om du da ikke finmaler mandlene ihjel..Nesten helt sikkert sunt!  Og i tråd med tradisjonene, ett fint betalingsmiddel. Eller gave til mor, kjæreste, de som har bedt deg på...

Til å være ett langstrakt land som mest av alt ser ut til å ville gi deg en skikkelig spark bak, har Italia greid å treffe mål med sine kokekunster og smaker - ganske langt utenfor målstreken også. Pizza og pasta er hurtigmat vi svelger unna med største selvfølge hver eneste uke. Og nesten tror har gamle, norske aner fra fjordene på Sunnmøre og andre steder der ingen skulle tru noen kunne produsere.. Men lillebror risotto gjør ikke like mye av seg. Selv om enhver italiensk husmor vil kunne gi deg minst en oppskrift. Og variasjonen er like mangfoldig som landet ellers. For ikke snakke om smaken da. Har du laget risotto angrer du aldri. Helt sant og kors på halsen.  Risotto er jo ris sakte kokt i kraft eller buljong. Og det er noe med ris i kraft! Det blir så mye bedre. Bedre enn bare ris. Du kan i  grunnen tilsette det du vil. Kylling. Sjømat. Bare tilpass buljongtype til innhold. Til og med most frukt kan du bruke for en friskere variant. Du kan spise den alene. Eller som tilb...

På vandring i Roma ble jeg tatt med til lunch opp ei gate, bort en til, til høre gjennom ett smug, over en Piazza og rett ned i neste smug. Omtrent midt i trappa lå stedet. Det føltes litt heavy for en mage vendt til halvveis nedsukne salatbarer med gnocchi og blåskimmerost til lunch. Men hode svevde, og magen takket meg svært så fornøyd den også. Der geniale med italiensk lunch er jo akkurat det at du faktisk holder deg mett helt fram til en sen middag.  Gnocchi var den første pastaen jeg lagde selv. Sikkert fordi den ikke krever mye jobb. Ingen kjevle. Og ingen pastamaskin. Pasta for dummies.  Pasta betyr jo rett og slett deig. Og dette er en deig av poteter og mel. Og gnocchi betyr klump, og det forteller jo litt om formen. I Toscana kalles det gjerne strozzapreti etter at en prest slukte måltidet litt raskt og ble kvalt... Strozzapreti  betyr altså prestekvelere. Men om du ikke er prest, og tar deg tid til å tygge bør dette gå riktig bra.  Gnocchi 600 g potet 1 e...

En god start på dagen blir fort en vane med skive i hånda på vei ut av dørene i det skoleklokka ringer. Eller fem minutter ved pulten mens outlook åpnes. Nettavisa skrolles. Og kaffen er litt for kald. Altså slett ingen god start. En spark i ræva er lissom ikke helt det samme som ett spark for sansene. I Danmark er frokost lunch. Denne duger like fint som det. Jeg kan på ingen måte ta æren for denne oppskriften. Den har jeg ærlig og redelig stjælt. Delt ut. Gitt i gave. Både i glass og som link. Og jeg har laget den gjentatte ganger etter første forsøk. Jeg har ikke tilsatt eller fjernet så mye som ett sukkerkorn. Og jeg har fullstendig dilla.. Så jeg får bare takke Monica Csango for denne helt fantastiske, høyst vanedannende oppskriften. Musli med salte mandler og ingefær 200 g mandler 1 ts maldonsalt 4 ss olivenolje  5 dl havregryn 1 dl sesamfrø 1 dl solsikkefrø 2 ts kanel 1 ts ingefærpulver 1 ts vaniljepulver (ikke vaniljesukker) eller innsiden av en vaniljestang 1 1/2 ts maldon...

Jeg tror jeg var på det som må ha vært tidenes studiereise til Egypt. Vi reiste avgårde med vår arabisk talende lærer og besøkte Kairo, Luxor og Alexandra. Vi vandret fra Dronningens Dal til Kongenes Dal, der vi lette etter Tut-Ankh-Amon, som jo desverre hadde reist til London. Spiste alt for søte drops i selskap med Paven. Den litt mindre kjente koptiske paven riktignok. Men like fullt ett kirkelig overhode og forbilde. Sannsynligvis hadde han havnet på slankekjøret også. for det tok liksom aldri slutt på søtsakene. Vi drakk te med nomadene langt ute i sanddynene i Sahara. Og ble sjøsyke på kamelryggen. Den modigste fikk seg en kort meditasjonsstund på toppen av Kheopspyramiden i Giza også..  Og vi spiste mat selvsagt. Alle vet at studenthoder trenger påfyll av næring til bokstavene. Vi spiste falafel. Og enda mer falafel. Ekte gatekjøkkenmat. Så gjennomstekt at det var helt trygt å tygge i seg selv om stedet så ut som, og var nærmest ett hull i veggen. Og akkurat så mye, eller li...