Mine matskriblerier

I det du føler at du har reist langt og litt lenger enn langt. Flyplassen er litt for klam, og ene kofferten dukker liksom aldri opp på båndet som snurrer sakte rundt i sin egen verden uten omtanke for dine trøtte bein og svette unger. Da hiver du deg i første og beste taxi og viser sjåføren ett ark med adressen til leiligheten du har leid og satser hardt på fungerende GPS og ærlige mennesker. At flere byer kan ha bydeler med samme navn har faktisk ikke slått deg en gang. Og i det taxien stopper i en stille bakgate der ingen ser ut til å tørre å åpne vinduslemmene lurer du litt på om du er blitt rundtlurt. Av en eller annen. Litt uvisst om det er utleier eller taxi. I det baksiden av arket åpenbarer seg for sjåføren får du en skyllebøtte på ett språk du overhode ikke mestrer. Du oppfatter noe om farlig nabolag (tror du om det ikke er hjernen som spiller deg ett puss), og feil by. Før det er klampen i bånn, og tvers gjennom byen, over til nabobyen, til det som viser seg å være sjåføre...

Det er bare en bolleoppskrift som gjelder hos meg. Den kommer fra selve dronninga. Ikke Sonja. Men Ingrid.  Med etternavn Espelid Hovig. Dama som ikke er kokk, men husstellærer. Som juksa litt  og snek inn triks som gjorde matlaging til TV underholdning og noe vi alle tenkte vi kunne mestre. Som 16 år gammel bestemte seg for å endre norske matvaner, og klarte det!  Bollene blir alltid gode, og ikke minst kjempestore. På verdens internasjonale kvinnedag hedrer vi damen! Med bollebakst. Kalorier og lett prat om de selvsagte ting, som ikke alltid er så selvsagt, over deigheving og bolletrilling.  For mat skal en ha, uansett dag. Og gjerne ofte.  Ved hjelp av alskens halvfabrikata trenger vi ikke kunne noe som helst. Men takk til Ingrid og andre flotte damer kan vi! Hveteboller 125g margarin eller smør 5 dl melk 50 g gjær 1-172 dl sukker 1 ts kardemomme ca 1,3 liter hvetemel Smelt smør eller margarin i en kjele. Ha i melka, og varm blandingen til den er fin...

Jeg hadde havnet midt i townshipen i Bulawayo med en 10 liters bøtte med øl. En blå vannbøtte fylt til randen med noe som lignet noe helt annet enn øl og luktet ille. Mesteparten ble gitt bort til omkransende mannfolk som ikke så ut til å bry seg nevneverdig om at tre damer hadde tatt hver sin bitte lille sup rett fra bøttekanten. Vi fikk heller stille sulten sadza. Eller ugali. Kjært barn har mange navn. Og denne maisgrøten er selve basisen i øst-afrikansk kosthold. Laget på maismel og vann. Ikke ett kulinarisk høydepunkt alene. Men langt bedre en bøtteøl. Så det var ikke bare bilen. Eller da mangelen på saker og ting som vanligvis kjennetegner en bil. Som fire hele dekk, girkasse og dashbord, som gjorde oss litt skeptiske. At den bilen i det hele tatt startet var ett av verdens sju underverk. Døra manglet. Det samme gjorde sannsynligvis bremsene. Setet var slengt inn for å frakte oss standamessig opp bakken på middag til vår svært ivrige og blide sjåfør, Peter. Utenfor townshipen. ...

En bitte lite verdensrekord i fiskesprett fra Europa, og nesa fylles med krydderlukter, øynene med farger og sansene med smaker. Jeg klarer formelig å kjenne at jeg bare svever rundt på mitt flyvende teppe mellom Rabat, Casablanca og Marrakech. Har du vært i Marrakech glemmer du aldri panikkangsten som nærmest selvsagt oppstår i kaoset på Djemaa el-Fna. Eller lukta av svette, krydder, lær som ligger som en eim over deg i det en fremmed legger en diger kvelerslange rundt halsen din mens han signaliserer at dette fortjener belønning i form av dirham. Innpåslitne beduiner som lemper deg opp på første og beste kamel mens du ser reisefølge forsvinne bak ildspruten til en eller annen egentrent akrobat med ildsluking på reportoartet. Det er 1001 natt, og Alice i Eventyrland perfekt sammensveiset til en markedsplass av en drøm du bare ikke våkner fra. Med smak, lukt og støv i øya. Det er tepper. Det er klær. Og det er turbanen i alskens farger. Og farge på maten også. Safran i ekte og uekte v...

Berlin! Byen som med rette kan kalle seg byen med B.. Første gang jeg var der kom vi med tog gjennom flere passkontroller. Sinte, væpna tollere som stakk hodet ned i soveposen vår og lurte på om vi hadde rent mel der. Tror jeg. Tysken var litt haltende. Passtemplene mange. Og en uke senere falt muren og alle klemte hverandre i steden.  Nå redusert til bare en storby. Med filmfestival der regissiører kan skape skandale og kaste dritt. Eller gjøre som Myklebust Trading og Innovasjon Norge, lage skandale ved å dele ut smaksprøver  av hvalkjøtt på Internationale Grüne Woche der. Da dukket de sinte tollerne opp igjen som troll i eske, og beslagla alt og hyttet med neve og penn.  Jeg håper de smakte litt også. Ett par ganger i året ligger M/S Kato ved havn i Ålesund og selger hvalkjøtt. Det er den eneste fangstskuta i Norge. Og de leverer til skandalefirmaet Myklebust Trading på Harøya. Som behandler kjøttet for oss hvalglade her i Norge. Og Japan. Resten av verden m...

Kakao er sunt. Kjempesunt faktisk. Det er forsket på det. Og man har kommet til at kakao er like bra og viktig som pencillin og bedøvelsesmiddel.  Det er forsåvidt ikke selve kakaoen, men noen av stoffene vi finner i kakao som da er så utgjort bra for den stakkars skrotten vår. Aller best er noe som hetet flavanoid. Det høres litt ut som noe du kan finne i tannpastatuben. Men dette er gode greier. Kuna indianerne som bor på små avsidesliggende øyer i Panama drikker kakao. Masse kakao. Opp mot 40 kopper i uka faktisk. Og der ser jeg meg slått på kaffedrikkinga også..Og så spiser de salt. Veldig mye salt. Likevel har de altså så og si ikke hjerteproblemer, kreft eller diabetes. Og det mener en da skyldes inntaket av nettopp denne flavanoiden.  At det kan være helt spesielle gener som er grunnen er avvist som mulighet. Indianere som dro til storbyen for å jobbe fikk nemlig akkurat de samme livsstilssykdommer og helseproblemer som resten av befolkningen forøvrig. Ellers skyld...

En svingte vei opp fjellsiden, og deretter like svingte nedover igjen. Men det var som på fjelltur. Bak hver topp lå ei ny. Og så enda ei. Nye svinger opp, og ned. Men brått svingte vi inn i noen gater så smale at du risikerte murflis i fingrene om du åpnet bilvinduet. Med ett par mil til stranda via en liten busstur ned kronglete veier. George Clooney på ferie nede i svingen i St.Paul. Eller en litt lenger busstur til en lunch i Nice. På ferie i ett leid tynt, men svært innholdsrikt hus i høyden i vakre Vence unnet jeg og søsteren min oss en tur på markedet mens resten av huset fortsatt sov. Skal du ha skikkelig god middag må du opp før hanen galer og bestemme deg før første kaffekopp. Ikke i det du allerede middagssulten fyker inn gjennom døra på den lokale supern og skanner området med blikket. Hele området med gamlebyen omgitt av bymurer, kapelleer dekorert av Matisse og Chagall, oser av oliven, sitrus, rosmarin og lavendeldufter. Tårene rant bare en nærmer seg baderommet....