Mine matskriblerier

Vi hadde akkurat ti kroner til smågodt i lomma. Gikk og tviholdt i pengen på veien ned til kiosken. Sto og vaglet på tå så vi akkurat så de bakerste boksene med karamell og sjokolade. Så sto vi der og tviholdt på tieren som truet med å gå i oppløsning hvert øyeblikk, mens vi pekte. En sånn sjokolade. To karameller. To lakris. Kioskdama veide spissposen både fire og seks ganger underveis. Og vi ba henne ta ut igjen en karamell for å ha nok til en smilsjokolade isteden. Legge den tilbake, og heller fjerne noe annet. Måtte bare tenke litt. Spenningen rundt hvem som fikk mest med i spissposen, var ett like selvsagt rituale som godteposen. Helt på høyde med TV teateret minst. Kanskje Detektimen også. Vi kunne be om å få, og ta ut så mange ganger at kioskdama bare himlet med øynene. Sto der med klypa i hånda og lurte på om vi virkelig var sikre på den karamellen der. Litt stor og tung kanskje? Hva med en smørbukk isteden? Hadde det ikke vært for at det var uhygenisk hadde hun sikkert kløpet ...

Om sommeren gikk det i sololje faktor 0.  Selve ordet sololje gav beskyttelse nok i seg selv. Og faktor 4 var som sunblock å regne. At den lå å kokte på huden betydde bare at det var varmt.  Resten av året drakk mormora mi egenpresset gulrotjuice. For pigmentens del. Ørten skrelte gulrøtter dyttet gjennom gapet på en skittengul kjøkkenmaskin. Ut i andre enden som frisk juice. Drukket av små glass uten andre tilstelninger. Ble det for mye, ble resultatet en lett gyllen oransje tone. I huden altså. Friskt! Da dama ble 70 hadde jeg bestemt meg for å bake ei kake til henne. Resten var catering fra fint sted og gjestene mange. Hun var nå tross alt ett sosialt brekkjern av rang!  Ikke hadde jeg hjelpemidler. Og ikke er jeg spesielt begeistret for kremkaker. Men dama likte visserlig gulrøtter. Såpass viste jeg. Og hun hadde alltid minst en ost som slett ikke var gul i kjøleskapet. Så resultatet ble gulrotkake. Putt en grønn sak eller bær i deigen. Eller ost på toppen og jeg spis...

Det var en hel liten ekspedisjon. Putt 50 skoleelever i en buss og kjør til Youngstorget. Hver vår kom bodene og torgkjerringene fram. Og med 20 kr hver i lomma skulle vi lære litt matte og naturfag i praksis. Byunger på landtur midt i byen. Muligens ikke like eksotisk som å spise fugleegg på Runde, men spennende nok. Fullt av blomster. Og grønnsaker mange knapt ante fantes utenfor frysedisken på nærbutikken. Noen hadde klar beskjed om å kjøpe egg og poteter. Mitt mål var noe mer uklart.  Jeg kjøpte erter. Store ertebelger. De så så innmari gode ut. Gjør der fortsatt forsåvidt hver gang jeg går forbi en markedsbod med belger. Knakk dem opp, og spiste rå trillende erter.  Og jeg synes fortsatt erter etterhvert har blitt noe undervurdert og glemt som grønnsak. Dessuten har de en tendens til å dukke fram i fryseren når jeg ikke aner hva jeg skal ha til middag.. Halvfulle erteposer med hull altså.   Pesto 150g frosne erter 50 g valnøtter 1 fedd hvitløk 50 g parmes...

I det jeg kikket meg over skulderen i mangel på neste gripetak innen synsvidde, oppdaget jeg mest frisk luft og en tusen meters fallhøyde ned i Øye. Den enkle løsningen å la hodet hvile og bare følge mannen foran viste seg å være noe feilslått. Riktignok er Øye ett fint sted. Men målet var toppen av Slogen, med retur via Patchellhytta.  En ekstra hånd gav med de manglende centimeterene til neste grep. Og jeg slappet ikke av ett sekund til før jeg satt med en kaffekopp i hytteveggen til den godeste Patchell. Akkurat det var en tabbe. Det neste jeg husker er at foten min hilser hardt til en stein før de siste syv kilometerne til bilen.  Jeg trodde tåa brakk. Det var i alle fall godt med blod i skoen kjente jeg. Litt som å vasse i myra med en breiflabb festet til foten med revesaks. Jeg turde i grunnen ikke sjekke nærmere .Og spørsmålet om bæring av meg aldri ble tatt opp til diskusjon.  En mørkblå tå uten negl og en del blodtap senere kan jeg slå fast at enkle løsninger ikk...

Det var liksom ikke tid eller sted for å ta svømmeknappen. Verken bønn eller lapper ved klagemuren, eller besøket i Al-Asqua, klippemoskeen, forandret det faktum at det var umulig å ta så mye som ett eneste svømmetak.  Mange og tapre forsøk ble det mens vi duppet rundt som noen andres badeender.  Velta rundt. Og lettere uelegant padlet sittende mot land.  Rumpa godt nede i vannet. Veivende og sparkende så en kunne tro vi var drukning nær. Men det er jo umulig! Forsiktig så ikke badet endte på sykehus med saltvann i magen. Og rødsprengte øyne. Noen småhyl når usynlige smårift kom i kontakt med vannet fikk vi bare tåle.  Likheten med da Jesus skal ha gått på vannet kjennes ikke særlig påtakelig. Jeg har inntrykk av at han beveget seg langt mer elegant. I alle fall på tegning. Føler seg heller nærmest som en grønnsak i suppa. Litt for godt kokt og småsvett. Og vet ikke om en har blitt smårar eller dehydrert med feberfantasier i det en tar taubane opp til ett av ver...

Det er liksom ikke likheten med Lawrence of Arabia eller James Bond som slår meg i det kamelen reiser seg. Snarere Titanic og følelsen av å straks gå til bunns takket være bølgene i kjølvannet av bevegelsen. Selv om både Lawrence og James har besøkt Ait-Ben-Haddou før deg. I alle fall på film. Så jeg klamrer meg fast og lurer litt på hvordan ett koneemne skal verdsettes i kameler. Akkurat det og da gir det ingen mening  Fyren gliser ganske tannløst opp, og jeg tror han forsikrer om at dette skal gå bra. Men nå er jo ikke arabisken min særlig god. Faktisk helt fraværende. Men over den pliktige tekoppen virket dette som en god ide. Nå kjenner jeg at det var litt for mye sukker. Dekket til mot sola og blikk bærer det ganske gyngende avsted mellom sanddynene i alle fall. Ett par byks som sender hjertet på en ut-av-kroppen opplevelse. Og gjentatte forsikringer til meg selv om at en kan stole på beduiner. Med tanke på at jeg ikke behersker språket, og heller ikke er ridedyktig selv ...

At ingenting gror som gresset bak do vet jeg ikke. Bak doen vår var det i grunnen litt nedtråkka. Og noe blåbærlyng.  Men så befant det seg da også ei diger gul plastbøtte gjemt bak klaffen der. Og den måtte tømmes. Helst før det rant over. Og gjerne før skvulpet noe ufriskt på veien gjennom blåbærlyngen. Det var morfars jobb. Og vi ungene fikk hjelpe til. Med digre arbeidshansker og spade var det bare å gyve løs. Grave ett passe stort hull. Alltid på samme stedet. En diger haug av gjødsel. Og der vokste ikke blåbær. Men bringebær. Store, saftige bringebær.  Og etter at hullet var tettet med gammel kompostjord. Bøtta var skylt og satt tilbake. Vi dynket i saltvann og såpe. Da var liksom grobunnen glemt. Og bringebærene smakte himmelsk. Bedre en gress! Og mye bedre belønning for skikkelig skittarbeid i sommerferien. Ha dem i is, og du sikrer sommer på boks! Bringebæris 5oo g bringebær 4 eggeplommer 1 dl sukker 2 dl melk 1 1/2 dl kremfløte 1 dl lys sirup Visp sammen egge...