Mine matskriblerier

Sommeren tar liksom ikke helt grep i år. Og jeg vet det, at mangler du gripetak, da detter du. Du kan slå deg ganske kraftig. Eller la være. Med litt flaks.  Sommeren kommer den. I en eller annen form. Akkurat som bikinikroppen. I mellomtiden lager jeg lun salat med en av sesongens vakre grønnsaker. Aubergine. Sammen med tomat og noen krydderuer blir det varme til sjela, og futt i kjelen.  Lun aubergin- og tomatsalat 2 aubergine 1 boks hakkede tomater 6 hvitløksfedd 2 cm finhakket og frisk ingefær 1 ts nigella frø 1 ss malt koriander 1/2 ss gurkemeie 1 ts chiliflak Frisk koriander Skjær grådige terninger av aubergin. Ha en god klunk med olje i en panne, og stek auberginen gyllenbrun. Du vil oppfage at auberginen suger til seg olje. Den kan rett og slett ikke få nok. Men hold litt igjen. Den trenger bare akkurat nok. Ta de deretter til side. Bruk en tredjedel av tomatene omtrent, og kjør sammen med hvitløksfedd og ingefær til en tykk saus. Bruk en stavm...

Her er det noe som ikke stemmer! Finn en feil. Minst! Det er nykålen selvsagt. Cæsarsalat inneholder jo romanosalat. Alltid romanosalat. Aldri nykål. Men så var det sånn da at det var nykål i handelen. Og når nykåken kommer. Ja da spiser du nykål. Så egentlig er det eneste som minner om Cæsar her, er dressingen.. Det holder for meg som umiddelbart kobler Cæsar til den gamle romerske militære lederen, mange går rundt og tror var Keiser. Ikke så rart kanskje, siden Cæsar uttales   kajsar , om du kan latin. Men det var selvsagt ikke Julius som sto for denne klassiske dressingen. Han grunnla Romerriket, og hadde nok folk til slikt. Caesar Cardini derimot har fått æren. En utflytta italiener med restaurant i California. Og nå finnes det flere varianter av dressingen. Men tro meg, gjør du det selv går du ikke tilbake til flaska på butikken! Da var det mat. 1 nykål 150 g bacon 2 tørre brødskiver 4-5 ramsløkblader 40 g parmesanost Olje og smør til steking Cæsardressing 2 egge...

Det er en mani. Jeg klarer bare ikke å gå fra den uten å kjøpe den. Innerst inne vet jeg at jeg ikke trenger den. Den kommer til å havne i en skuff. Faktisk kommer jeg til å legge den helt innerst. Gjemme den unna, så ingen ser den. Nesten glemme den. Før den plutselig dukker opp, og jeg kan si at denne har jeg jo hatt lenge. Fortsatt innpakket i plast, og ubrukt. Det er snakk om en ny aubergine. De er så fine. Litt mystiske og mørke. Blanke i skallet. Og de bare roper kjøp meg, når jeg går forbi. Og det på tross av at jeg har grønnsaksskuffa full av andre grønnsaker som må brukes først. Jeg nærmest sniker auberginen hjem. Så dukker det opp et fristende bilde på Instagram. Deretter i bloggverden. Og løpet er kjørt. Finke Julie i Julies matblogg har fylt sine auberginer i alle kanaler. Auberginen må fram i lyset, og bli middag. Alle ingredienser for lengst i hus. Dette er sånn småting som ligger litt i basis sortimentet, mer eller mindre. Trenger kun påfyll av feta. Sannheten er jo...

Alle drømmer om å bli båret over dørstokken, har jeg lest. Sannheten er vel at de fleste nærmest snubler over den. Du kjenner følelsen. Spørsmålet som stilles i det du passerer lyder mer som, hva er det til middag? Middagen som helst skulle vært klar ti minutter før. Trusler om å tømme hele matpakkebeholdninga før maten er klar, og høy risiko for en ny tur ut for å fylle på med brød. Gode råd er dyre. Og mange vil kanskje ty til noe halvfabrikata i tro på at det er det raskeste.  Det er litt skralt for slike varer i min kjøkkenskuff. Men det betyr ikke at jeg er rådløs. Mye kan gjøres med diverse annet bunkret opp etter timer med matlaging. Og på en-to-tre er en wok klar. Grønnsaker fra grønnsaksskuffa, og noe kyllingfilet og et raskt, sunt måltid redder sultne mager fra å være nettopp det. Sultne altså. Her er det kun fantasien som setter grenser, egentlig. Sammen med innholdet i kjøleskap og skuffer. Og en liten ide om hva slags smaker som går sammen. For eksempel chili ...